Cheers

Cheers var en velkjent komedie for de som hadde tid til å se på TV på kveldstid tidlig på 90-tallet. Handlingen er fra baren Cheers og stamgjestene der. Den orginale Cheers ligger på 84 Beacon Street, og det er bare utsiden og inngangspartiet som kan gjenkjennes. På innsiden er alt annerledes (bortsett fra indianeren ved døren da..) . Inspirasjonen til karakterene i TV serien er også hentet fra den orginale pub’en. Innsiden av pub”en fra TV serien er bygget opp i en annen ”Cheers” pub som ligger på Quincy Market.
Vel, May-Britt og jeg var innom Cheers på 84 Beacon Street på tirsdag (midt på dagen). Inne var det som alltid livlig stemning. Vi satt oss ned og bestilte en Samuel Adams (selvfølgelig) og vi ble etter en liten stund oppmerksomme på to typer, godt over middagshøyden, som satt ved enden av baren. Jeg kunne sverge på at det var” Cliff” og ”Norm”. Like etterpå kom May-Britt i prat med en annen herremann som viste seg å være advokaten til Sam i TV serien. Det er han til venstre.. Vi ble sittende i en hyggelig prat i baren før vi glasset ble tomt og vi gikk videre på vår vandring i Bostons gater. Det er alltid hyggelig og god stemning på Cheers,– where everybody knows your name.

Konebesøk og New York

Fredags kveld kom endelig May-Britt på besøk. Jeg møtte henne på flyplassen – noe sliten begge to, siden vi begge hadde tibrakt sist natt i hvert vårt fly. I ren gjensynsglede klarte jeg å sette oss på trikken i feil retning og vi fikk oss en ufortjent sightseeing i Bostons undergrunn. Tilbake i leiligheten droppet vi bagasje og gikk på Cheesecake Factory og spiste middag, et sted hvor det erfaringsmessig er svært lett å forspise seg.

Tidlig neste dag gikk turen med Greyhound buss til New York. Det skulle vise seg å bli en opplevelsesrik busstur. Da vi kom til buss stasjonen tidlig lørdags morgen var det en forbausende lang kø - og vi tvilte på om vi i det hele tatt kom med. Bussen ble selfvølgelig full akkurat da vi var fremst i køen. Vi måtte vente på neste buss – men så kom sjåføren på nytt ut av bussen og sa at han hadde akkurat plass til 2 til. Da ble vi glad – en stund.. Vi fikk plass rett bak sjåføren, et sete totalt uten beinplass. Det ble raskt klart for meg at sjåføren ikke kunne veien til New York. Han satt og leste en veibeskrivelse mens han kjørte og foretok flere ureglementerte filskifter. Til slutt stoppet vi ved en bomstasjon slik at sjåføren kunne spørre om veien. Da sjåføren fikk los gav han full gass mot New York. Han var i følge seg selv en god sjåfør – det fortalte han oss alle i bussen før vi dro. Etter ettpar timer og noen hundre filskifter ble bussen stoppet av politiet. En brysk politimann entret bussen og ba om fører- og vognkort. Bussen hadde kjørt ureglementert i venstre felt. Det viste seg at ”vår” sjåfør hadde kjørt buss i 3 måneder og hadde sikkert ikke fulgt med i alle timene der man snakke om hvordan man kjører buss. Han var tydelig nervøs og måtte ut av bussen og ta seg en røyk mens politiet sjekket papirene. Han var overlykkelig da han kom inn i bussen igjen siden han bare hadde sluppet unna med en advarsel. Jeg var usikker på om jeg følte den samme gleden...

5 minutter senere var råkjøret i gang igjen. Vi entret New York med blinkende lys og tutende i venstre felt. May-Britt og jeg var enige om at vi skulle velge et annet buss selskap på returen..
Vi fant hotellet vårt sentralt plassert på Time Square og kvittet oss med bagasje. May-Britt hadde store shopping planer og jeg skulle være med som bærer. Vi gikk gatelangs og fikk med oss både butikkvinduer og severdigheter. Ground Zero var for tiden avstengt med høye gjerder, men vi kunne se det nye bygget ta form. New York kunne by på flott vær og et pulserende liv. Mer sliten i beina enn i armene returnerte vi til hotellet for å gjøre oss klar for kveldens middag. Det var bursdag, May-Britt ble ¤% år– og jeg hadde booket oss inn på en fin restaurant. Vi kastet oss inn i en drosje og ba om å bli kjørt til 47 Bond Street. Litt tvilende gikk vi ut av drosjen i en nokså mørk gate. Vi kunne skimte restaurantens navn over døren – det kunne se ut som den var nedlagt for noen år siden. Men bak døren var en annen verden. En liten men livlig Italiensk restaurant hvor vi tilbrakte de neste timene, det ble en meget hyggelig og romantisk aften. Neste morgen startet vi med kaffe i Central Park. May-Britt’s shoppingplaner var revitalisert og vi trålet hele Fifth Avenue. Sliten satte vi oss på bussen (annet selskap) ”hjem” til Boston søndag kveld.

På tur til California!

Sist uke var vi på klasse (studie)tur til San Francisco. SF ligger 6 timer med fly vestover og har vesentlig bedre vær enn her på østkysten. Godt å slippe å kle på seg votter og lue hver gang en skulle ut.. Det var lagt opp til et stramt program med flere bedriftsbesøk om dagen. Vi fikk tilgang til CEO’s til flere verdenskjente bedrifter. På listen stod firmaer som Google, Facebook, Oracle, IDEO og AgilentTechnologies blant flere. De fleste lokalisert i Silicon Valley. San Francisco er en fin by. Den strekker seg over flere åsrygger. Fra Twin Peaks, får en god oversikt over byen.
Innimellom det faglige fikk vi tid til å se oss litt omkring. Vi dro over Golden Gate til en liten koselig by som heter Sausalito som ligger på andre siden av bukten
for San Francisco. Vi leide en seilbåt og dro på seiltur rundt Alcatraz og under Golden Gate. Vi var også på en utflukt til reedwood skogen hvor vi fikk se noen svært så gamle trær. Store var de også, men ellers ikke så ulike trærne vi har hjemme. Det ble også tid til litt (faktisk ganske mye) gåing i San Franciscos gater. Byen har en relaxed atmosfære og egner seg godt til fots så lenge man holder seg unna ettpar steder som er mindre trivelige. Torsdag var det offisielle programmet over og jeg dro hjem på kveldsflyet til Boston – også kalt Red Eye flighten. Jeg landet i Boston neste morgen for å møte May-Britt som kom på helgebesøk.