Konebesøk og New York

Fredags kveld kom endelig May-Britt på besøk. Jeg møtte henne på flyplassen – noe sliten begge to, siden vi begge hadde tibrakt sist natt i hvert vårt fly. I ren gjensynsglede klarte jeg å sette oss på trikken i feil retning og vi fikk oss en ufortjent sightseeing i Bostons undergrunn. Tilbake i leiligheten droppet vi bagasje og gikk på Cheesecake Factory og spiste middag, et sted hvor det erfaringsmessig er svært lett å forspise seg.

Tidlig neste dag gikk turen med Greyhound buss til New York. Det skulle vise seg å bli en opplevelsesrik busstur. Da vi kom til buss stasjonen tidlig lørdags morgen var det en forbausende lang kø - og vi tvilte på om vi i det hele tatt kom med. Bussen ble selfvølgelig full akkurat da vi var fremst i køen. Vi måtte vente på neste buss – men så kom sjåføren på nytt ut av bussen og sa at han hadde akkurat plass til 2 til. Da ble vi glad – en stund.. Vi fikk plass rett bak sjåføren, et sete totalt uten beinplass. Det ble raskt klart for meg at sjåføren ikke kunne veien til New York. Han satt og leste en veibeskrivelse mens han kjørte og foretok flere ureglementerte filskifter. Til slutt stoppet vi ved en bomstasjon slik at sjåføren kunne spørre om veien. Da sjåføren fikk los gav han full gass mot New York. Han var i følge seg selv en god sjåfør – det fortalte han oss alle i bussen før vi dro. Etter ettpar timer og noen hundre filskifter ble bussen stoppet av politiet. En brysk politimann entret bussen og ba om fører- og vognkort. Bussen hadde kjørt ureglementert i venstre felt. Det viste seg at ”vår” sjåfør hadde kjørt buss i 3 måneder og hadde sikkert ikke fulgt med i alle timene der man snakke om hvordan man kjører buss. Han var tydelig nervøs og måtte ut av bussen og ta seg en røyk mens politiet sjekket papirene. Han var overlykkelig da han kom inn i bussen igjen siden han bare hadde sluppet unna med en advarsel. Jeg var usikker på om jeg følte den samme gleden...

5 minutter senere var råkjøret i gang igjen. Vi entret New York med blinkende lys og tutende i venstre felt. May-Britt og jeg var enige om at vi skulle velge et annet buss selskap på returen..
Vi fant hotellet vårt sentralt plassert på Time Square og kvittet oss med bagasje. May-Britt hadde store shopping planer og jeg skulle være med som bærer. Vi gikk gatelangs og fikk med oss både butikkvinduer og severdigheter. Ground Zero var for tiden avstengt med høye gjerder, men vi kunne se det nye bygget ta form. New York kunne by på flott vær og et pulserende liv. Mer sliten i beina enn i armene returnerte vi til hotellet for å gjøre oss klar for kveldens middag. Det var bursdag, May-Britt ble ¤% år– og jeg hadde booket oss inn på en fin restaurant. Vi kastet oss inn i en drosje og ba om å bli kjørt til 47 Bond Street. Litt tvilende gikk vi ut av drosjen i en nokså mørk gate. Vi kunne skimte restaurantens navn over døren – det kunne se ut som den var nedlagt for noen år siden. Men bak døren var en annen verden. En liten men livlig Italiensk restaurant hvor vi tilbrakte de neste timene, det ble en meget hyggelig og romantisk aften. Neste morgen startet vi med kaffe i Central Park. May-Britt’s shoppingplaner var revitalisert og vi trålet hele Fifth Avenue. Sliten satte vi oss på bussen (annet selskap) ”hjem” til Boston søndag kveld.