Fra 0 til 30 på en dag!

På lørdag kom sommeren. Det var på tide, for nå var jeg passe lei av nordavind og kalde gufs på vei til skolen. Våren var fin i år sier de her borte. Den var visst på fredag – jeg fikk den ikke med meg for jeg satt inne med prosjektarbeid hele dagen. Vi hadde deadline kl 23:59 og vi leverte 23:56. Det kaller jeg god planlegging. ….eller ikke? Vel, med 2 prosjektleveranser unnagjort denne uken var jeg klar for en helg som inkluderte noe mer enn bare lekser. Med 30°C på termometeret og blå himmel lå alt til rette for en fantastisk dag på sykkelen. Jeg syklet opp Mass.Ave til Harvard hvor det vrimlet av folk i parkene. Gresset var grønt og det var blomster på trærne – alt var forandret. Jeg passete Harvard Memorial Hall på veien. Et minnesmerke over de Harvard studenter som falt under borgerkrigen som raste fra 1861 til 1865. Bygget brukes til kulturelle formål, teater og utstillinger og sånt. Turen gikk videre til Arlington hvor jeg entret The Minuteman, en historisk sti som går fra Boston oppover til Concord (22 miles). Stien, Minuteman, har sin opprinnelse fra 1700-tallet og går gjennom området hvor Britiske soldater og Amerikansk milits (også kalt minute man i entall) hadde trefninger under Revolusjonen i 1775. Det var starten på krigen for Amerikas uavhengighet fra England som varte i 8 år. I dag er Minuteman svært så populær for syklister, turgåere og andre mosjonister. Halvvegs opp Minuteman, dro jeg av mot Lexington for å hilse på Oddbjørn og fam. Det ble et hyggelig besøk og en god lunch før turen gikk tilbake til Kendall Square for en rask dusj før turen gikk med T’en til Belmont for BBQ (også kalt grilling). Alex (Fransk), som hadde invitert til BBQ bor i et fasjonabelt strøk hvor jeg faktisk ble ganske godt kjent siden jeg verken hadde kart eller telefon. Da jeg etterhvert utrolig nok fant frem var det blitt mørkt men fortsatt mat igjen på grillen. Søndag var det fortsatt varmt, kanskje enda litt varmere, og jeg startet dagen med Nigeriansk lunch hos Hadiza (Nigeriansk). Da jeg var i Nigeria for 13 år siden ble det aldri tid til å utforske det Nigerianske kjøkken, så dette var en fin anledning. Det var mye gode og spennende smaker. Etter lunch, kastet jeg meg på sykkelen igjen og syklet opp til Brandon (Singaporian) som hadde invitert på BBQ. Brandon bor i Concord, en drøye 4 mil fra Boston. Det var greit at det var såpass langt slik at jeg rakk å bli sulten igjen… Vel fremme ble det sosialt med god mat og godt selskap. Helgen ble avsluttet med lesing av case og pleie av møre og solbrente lår. Endelig sommer!

Bursdagsfeiring!

Her på lørdag hadde jeg faktisk bursdag. De fleste glemte det, inklusive undertegnede. Det kan skyldes at skolearbeid for tiden opptar det meste av hjernen. Nå skal det sies at jeg under JFK orientation dinner (se eget innlegg om dette) faktisk fikk flere bursdags hilsener. Det ble sogar sunget sang – det viste seg jeg var avslørt av Facebook hvor det tydeligvis står fødselsdato. Vel, det er for tiden høyt arbeidspress på skolen og bursdagsferingen på lørdag ble begrenset til 12 timer med prosjektarbeid. Da vi avsluttet ved midnatt ble prosjektteamet oppmerksom på at den store dagen og øste av seg med gratulasjoner og 'dårlig' samvittighet.. . Søndag gikk vi løs på 15 nye timer med gruppearbeid, men startet dagen med et lite bursdagsselskap. Harald hadde ordnet med kake. Etter å ha feiret i flere minutter fortsatte vi med prosjektarbeidet før vi kastet håndkleet ved 04-tiden. …og slik går no dagan.
Det er håp om at det kan bli litt mer fri neste helg..

Oscar awards

På fredag var det stort arrangement for oss Sloan Fellows. Neste års kull er på orientering ved MIT Sloan og denne ble avsluttet med stor festivitas på fredag. Selve arrangementet som omfattet ca 350 mennesker, ble gjennomført som en Oscar utdeling. Det ble utdelt priser, holdt takketaler og diverse underholdning mellom de forskjellige prisene. Alt i regi av årets Sloan Ferllows kull – ganske imponerende. Arrangementet ble avhold på JFK Museum som kan sies å være et svært så representabelt lokale. Arkitekturen var svært klatervennlig – noe de vi norske satte stor pris på..
Det var høy stilfaktor med Tux for herrene og ballkjoler for damene. Stjernene ankom som seg hør og bør på rød løper med intervju og live- overføring til storskjerm i hovedsalen. Her ser dere et av høydepunktene - ankomst av de Norske stjernene , Torgrim og undertegnede…
Det sosiale strakk seg utover – men tanken på prosjektarbeid neste morgen hang som en mørk sky over flere av oss..

KAK besøk

Dagen etter May-Britt dro hjem kom KAK på besøk. Det ble enda noen travle, men hyggelige dager.
Jeg møtte KAK på Logan litt utpå ettermiddagen på onsdag. Etter en slitsom reise på business class, i en elektrisk stol (eller var det en seng..) var det nok godt for KAK og ’strekke’ litt på beina. Vi tok T’en til leiligheten, droppet bagasje, utvekslet nyheter hjemmefra (noe som tok ca. 45 sekunder) før vi dro av gårde til Cheers. Stemningen der var som vanlig hyggelig og livlig. Vi bestilte som seg hør og bør 2x Sam Adams og fikk ganske raskt en Cheers navnelapp klistret på brystet. Da var vi visstnok med i det gode selskap.. Ved siden av meg satt det en stor fyr som var enda større i kjeften. Det var han som delte ut lappene. Han var i særdeles godt humør siden han i følge seg selv hadde gjort en god handel. Han var visst fra LA. Han spanderte villig vekk og arrangerte Cheers Quiz med premier fra suvenir shop’en. Hverken KAK eller mine Cheers kunnskaper kvalifiserte til premier denne kvelden. Etter hvert gikk vi videre downtown og stakk oppom Musketerene@MIT på et hyggelig besøk. Men etter hvert ble rødfargen så fremtredende i KAK’s øyner at vi fant det best å dra videre. Et pub-tips førte oss til en Irsk pub i Back Bay hvor vi raskt ble involvert i et slag dart med noen av de lokale. Utrolig nok så vant vi, og i ren entusiasme ble det en runde til, men da ble KAK (i tillegg til rød) så smal i øynene at vi fant det best å dra ’hjem’. 8 timer på business class hadde satt sine spor.. Dagen etter dro vi av gårde og leide en sykkel, og med leiesykkel og Stumpjumer’n tilbakela vi store avstander i Boston’s gater på sightseeing. Det var en suveren måte å bli kjent i byen på. Været var sånn akkurat passe – vi tok en rast på Hard Rock Cafe før vi satte kursen hjemover utpå ettermiddagen. Vi hadde bestilt oss teaterbilletter til kvelden. Vi måtte også innom Apple Store’n før vi dro på teater. Der har de mye snack’s.. Vi skulle bare se – siden det overhodet ikke er lønnsomt å kjøpe for eksempel en 32Gb iPOD Touch her i forhold til hjemme i Norge. På vei til teateret snakket vi om alt vi ikke skulle kjøpe på Apple Store’n. Utpå kvelden ble det teater – Shear Madness, en klassisk komedie i Boston. Stykket har en imponerende historie; Sommeren 2008 passerte stykket 12 000 forestillinger. Det har blitt sett av 1.6 millioner her i Boston. På verdensbasis er vissnok tallene enda større. Teateret ligger i en liten bakgate, pussig nok kalt Shear Madness Alley. Teateret er ganske lite, kanskje plass til 100 mennesker – et såkalt intimteater. Det finurlige med stykket er at det er en krimgåte hvor publikum deltar i løsningen. Det blir begått et mord hvor det i ren Agatha Christie stil er mange mistenkte og alle har motiver.. Politiet etterforsker saken og gjennomfører en såkalt rekonstruksjon. Det er her publikum kommer inn i bildet – publikum må hjelpe politiet med rekonstruksjonen slik at hendelsesforløpet blir riktig. Det blir svært så morsomt. Mot slutten er det avstemning om hvem moderen er, og så ender stykket slik publikum ønsker. Det var bare KAK og jeg (mulig det var en til..) som stemte på barbereren. Jeg merket meg KAK’s manglende evne til å få med seg viktige detaljer i hendelsesforløpet, noe som er svært bekymringsfullt i lys av hans profesjon.. Etter teateret ble det en matbit og en særdeles dårlig runde med biljard. Det var mørkt da vi kom hjem. Neste dag ble det alvorlig shopping av sykkelutstyr på Landry’s. Jeg hadde egentlig ikke skjønt hvor mye jeg manglet av utstyr før KAK gjorde meg oppmerksom på det. Etter noen timer tok vi en kaffe på Starbucks og analyserte kassalappene våre. Det viste seg at vi hadde spart en hel haug med penger. Med så store besparelser fant vi det riktig roe pulsen med en tur på kunstmuseum. Med sykkelutstyr tytende ut ryggsekkene gikk turen til Museum Of Fine Arts. På veien kunne vi ikke unngå å legge merke til denne 'reklame' plakaten... Utstillingen “Titian, Tintoretto, Veronese: Rivals in Renaissance Venice” som er dedikert de tre store Veneziske kunsterene fra 1600-tallet, var satt opp og viste verdensberømte mesterverker. Det var fantastisk mye fint å se på. Bildet til venstre er ikke et foto - men et ca 400 år gammelt oljemaleri.. Museet er stort og det anbefales å sette av mange timer. Vel hjemme i leiligheten, ble ryggsekkene tømt for sykkelutstyr. Med tomme sekker gikk turen til Macy’s hvor KAK skulle spare enda mer penger. Det ble skjorter og bukser og mere til. Etter en opptelling over alle besparelsene, viste det seg at de beløp seg til minst prisen på en iPOD Touch. Turen gikk til Apple Store. Etter en gjennomgang av hvor mye lagringsplass KAK har behov for, kom det raskt frem at han har mange bilder og en del musikk. Kanskje en film også – det er ikke grenser for hvor mye plass en trenger. Han kjøpte den største – 32Gb. Utpå kvelden, under en middag på Cheesecake Factory fant vi ut at vi måtte rette opp den sørgelige biljard runden fra kvelden før. Vi dro tilbake til biljard pub'en, men avsluttet uten vesentlige forbedringer. Etter en runde på Cheescake Factory er det greit med aktiviteter som ikke krever at en må bøye seg (fremover). Det er mulig dette kan forklare vår manglende evne til å spille biljard denne kvelden. Lørdag morgen gikk turen til Harvard Square hvor solen skinte og våren tittet frem. Vi satt ute og slappet av for KAK måtte lade opp til 8 nye timer på business class. Utpå ettermiddagen dro vi på Logan og KAK sjekket nok engang at iPOD og sovemaske var parat i håndbagasjen før han gikk løs på 8 timer i den elektriske stolen. Selv måtte jeg hjem å lese litt..

Cheers

Cheers var en velkjent komedie for de som hadde tid til å se på TV på kveldstid tidlig på 90-tallet. Handlingen er fra baren Cheers og stamgjestene der. Den orginale Cheers ligger på 84 Beacon Street, og det er bare utsiden og inngangspartiet som kan gjenkjennes. På innsiden er alt annerledes (bortsett fra indianeren ved døren da..) . Inspirasjonen til karakterene i TV serien er også hentet fra den orginale pub’en. Innsiden av pub”en fra TV serien er bygget opp i en annen ”Cheers” pub som ligger på Quincy Market.
Vel, May-Britt og jeg var innom Cheers på 84 Beacon Street på tirsdag (midt på dagen). Inne var det som alltid livlig stemning. Vi satt oss ned og bestilte en Samuel Adams (selvfølgelig) og vi ble etter en liten stund oppmerksomme på to typer, godt over middagshøyden, som satt ved enden av baren. Jeg kunne sverge på at det var” Cliff” og ”Norm”. Like etterpå kom May-Britt i prat med en annen herremann som viste seg å være advokaten til Sam i TV serien. Det er han til venstre.. Vi ble sittende i en hyggelig prat i baren før vi glasset ble tomt og vi gikk videre på vår vandring i Bostons gater. Det er alltid hyggelig og god stemning på Cheers,– where everybody knows your name.

Konebesøk og New York

Fredags kveld kom endelig May-Britt på besøk. Jeg møtte henne på flyplassen – noe sliten begge to, siden vi begge hadde tibrakt sist natt i hvert vårt fly. I ren gjensynsglede klarte jeg å sette oss på trikken i feil retning og vi fikk oss en ufortjent sightseeing i Bostons undergrunn. Tilbake i leiligheten droppet vi bagasje og gikk på Cheesecake Factory og spiste middag, et sted hvor det erfaringsmessig er svært lett å forspise seg.

Tidlig neste dag gikk turen med Greyhound buss til New York. Det skulle vise seg å bli en opplevelsesrik busstur. Da vi kom til buss stasjonen tidlig lørdags morgen var det en forbausende lang kø - og vi tvilte på om vi i det hele tatt kom med. Bussen ble selfvølgelig full akkurat da vi var fremst i køen. Vi måtte vente på neste buss – men så kom sjåføren på nytt ut av bussen og sa at han hadde akkurat plass til 2 til. Da ble vi glad – en stund.. Vi fikk plass rett bak sjåføren, et sete totalt uten beinplass. Det ble raskt klart for meg at sjåføren ikke kunne veien til New York. Han satt og leste en veibeskrivelse mens han kjørte og foretok flere ureglementerte filskifter. Til slutt stoppet vi ved en bomstasjon slik at sjåføren kunne spørre om veien. Da sjåføren fikk los gav han full gass mot New York. Han var i følge seg selv en god sjåfør – det fortalte han oss alle i bussen før vi dro. Etter ettpar timer og noen hundre filskifter ble bussen stoppet av politiet. En brysk politimann entret bussen og ba om fører- og vognkort. Bussen hadde kjørt ureglementert i venstre felt. Det viste seg at ”vår” sjåfør hadde kjørt buss i 3 måneder og hadde sikkert ikke fulgt med i alle timene der man snakke om hvordan man kjører buss. Han var tydelig nervøs og måtte ut av bussen og ta seg en røyk mens politiet sjekket papirene. Han var overlykkelig da han kom inn i bussen igjen siden han bare hadde sluppet unna med en advarsel. Jeg var usikker på om jeg følte den samme gleden...

5 minutter senere var råkjøret i gang igjen. Vi entret New York med blinkende lys og tutende i venstre felt. May-Britt og jeg var enige om at vi skulle velge et annet buss selskap på returen..
Vi fant hotellet vårt sentralt plassert på Time Square og kvittet oss med bagasje. May-Britt hadde store shopping planer og jeg skulle være med som bærer. Vi gikk gatelangs og fikk med oss både butikkvinduer og severdigheter. Ground Zero var for tiden avstengt med høye gjerder, men vi kunne se det nye bygget ta form. New York kunne by på flott vær og et pulserende liv. Mer sliten i beina enn i armene returnerte vi til hotellet for å gjøre oss klar for kveldens middag. Det var bursdag, May-Britt ble ¤% år– og jeg hadde booket oss inn på en fin restaurant. Vi kastet oss inn i en drosje og ba om å bli kjørt til 47 Bond Street. Litt tvilende gikk vi ut av drosjen i en nokså mørk gate. Vi kunne skimte restaurantens navn over døren – det kunne se ut som den var nedlagt for noen år siden. Men bak døren var en annen verden. En liten men livlig Italiensk restaurant hvor vi tilbrakte de neste timene, det ble en meget hyggelig og romantisk aften. Neste morgen startet vi med kaffe i Central Park. May-Britt’s shoppingplaner var revitalisert og vi trålet hele Fifth Avenue. Sliten satte vi oss på bussen (annet selskap) ”hjem” til Boston søndag kveld.

På tur til California!

Sist uke var vi på klasse (studie)tur til San Francisco. SF ligger 6 timer med fly vestover og har vesentlig bedre vær enn her på østkysten. Godt å slippe å kle på seg votter og lue hver gang en skulle ut.. Det var lagt opp til et stramt program med flere bedriftsbesøk om dagen. Vi fikk tilgang til CEO’s til flere verdenskjente bedrifter. På listen stod firmaer som Google, Facebook, Oracle, IDEO og AgilentTechnologies blant flere. De fleste lokalisert i Silicon Valley. San Francisco er en fin by. Den strekker seg over flere åsrygger. Fra Twin Peaks, får en god oversikt over byen.
Innimellom det faglige fikk vi tid til å se oss litt omkring. Vi dro over Golden Gate til en liten koselig by som heter Sausalito som ligger på andre siden av bukten
for San Francisco. Vi leide en seilbåt og dro på seiltur rundt Alcatraz og under Golden Gate. Vi var også på en utflukt til reedwood skogen hvor vi fikk se noen svært så gamle trær. Store var de også, men ellers ikke så ulike trærne vi har hjemme. Det ble også tid til litt (faktisk ganske mye) gåing i San Franciscos gater. Byen har en relaxed atmosfære og egner seg godt til fots så lenge man holder seg unna ettpar steder som er mindre trivelige. Torsdag var det offisielle programmet over og jeg dro hjem på kveldsflyet til Boston – også kalt Red Eye flighten. Jeg landet i Boston neste morgen for å møte May-Britt som kom på helgebesøk.

Hvem oppdaget egentlig Amerika?

De lærde strides fortsatt om hvem som faktisk oppdaget Amerika. De fleste imidlertid er enige om er at Christoffer Columbus kommer et stykke bak i rekken.. Islendingene hevder at det var Bjarne Herjulfson i 986. Vi Nordmenn mener det var Leif Eirikson i 1004. Leif som var sønn av Eirik Raude, var opprinnelig fra Island, men flyttet til Grønnland da hans far ble forvist fra Island i 3 år. Island var så godt som norsk på den tiden, så derfor er Leif Eirikson norsk. Uansett hvem, så er alle historikere enig om at det var folk der allerede. Noe som strengt tatt betyr at Amerika allerede var oppdaget vil jeg tro … Det historikerne identifiserer som Vinland (der Leif Eirikson gjorde strandhogg) er Cape Cod, ettpar timers biltur sør for Boston. Under en spasertur her i Boston for noen uker siden, oppdaget vi til vår store glede(?) en statue av nordmannen og oppdageren, Leif Eirikson. Vi ble dog noe forundret over at den barske vikingsønnen var ikledd miniskjørt og noe som utvilsomt så ut som en BH. Han så noe feminin ut der han stod. Historien sier at første versjon av skulpturen var for barsk og at kunstneren måtte tone ned den voldelige fremtoningen. Det klarte han tydeligvis..

Norsk aften

http://andersatmit.blogspot.com/2009/03/norsk-aften.html

Mer bilder kommer senere (har ikke tid nå...)

Bli med en tur på butikken..

Av og til så trengs det påfyll i kjøleskapet. Da må vi på butikken, og siden vi ikke har bil så må vi gå. Noe som ikke er helt vanlig over here.
Det er en fin spasertur gjennom et variert boligstrøk her i Cambridge.

Og nå har faktisk Google ordnet der så fint til at dere kan få gå turen sammen med meg. Er ikke det bra – her er oppskriften:
Gå til:
http://maps.google.com/
I søkefeltet, lim inn: Rufo rd Cambridge, Middlesex, Massachusetts 02141
Til venstre på skjermen, velg Get directions (eller Hent veibeskrivelse).


I søkefeltet A, lim inn 285 third street cambridge.


Like under adressefeltene er det en meny hvor du må velge Walking (står vel Bil pr default). Trykk så på Get Directions.
Trykk så på den grønne boblen med A som kommer opp i kartet. Følg den blå streken for å komme til butikken. Du går fremover med den hvite pilen i bildet (bakover med den blå pilen). Øverst til venstre i bildet er det en kompassrose som gjør at du kan se til alle sider. Du kan også bevege deg ved å klikke (og holde) på den lille mannen i kartet og føre han langs den blå streken. Når du kommer frem til den grønne boblen med B, ser du butikken helt i enden av veien. Kult – ikke sant..!

..NOT big in Amerika

Her i går var det er forferdelig snøvær her på østkysten ifølge CNN og andre lokale TV stasjoner. Selv om jeg lengter etter grønne plener og varmere vær, så jeg litt frem til det kaoset vi hadde i vente. Da jeg la meg utpå kvelden kunne jeg fortsatt ikke se noe snø, men da jeg våknet i går morgen kunne jeg konstatere at infernoet var over. Det hadde falt minst 4 inches med snø, noe som tilsvarer minst 10cm. Bare i Oslo ville et slikt snøfall bli nevnt på nyhetene.. På nyhetene 'over here', kunne vi høre om stengte skoler og store trafikkale problemer. På veg til skolen fikk jeg se ryddemanskapene i full gang med å rydde gatene. ..og utstyret de hadde tilgjengelig var pick-ups med plog og bobcat(?). Lenger borti gata så jeg 2 stykker måke fortauet med en liten snøspade.. De er vant med snø her sier de. De må jammen skynde seg skal de rekke å få snøen unna før den smelter..

Japansk lunch i Waltham

Her på lørdag inviterte Junichi (Jun) studiegruppen vår på japansk lunch i Waltham. Jun er ifølge seg selv ingen kokk (noe det ble nikket samtykkende til av de andre), så derfor var det Tamaki som stod for selve tilberedingen. Det ble servert en hel masse retter jeg overhode ikke husker navnet på, bortsett fra sushi da, som ble servert med ulike typer fisk. Det smakte fortreffelig. Jeg fikk også et sterkt gjensyn washabi, en meget sterk pasta som hører med til sushi, og som jeg først ble kjent med da jeg for mange år siden spiste på en Japansk restaurant i Jakarta. Jeg ble dengang høflig gjort oppmerksom på at den grønne pastaen som jeg smurte i tykke lag over sushi biten var meget sterk. Etter å ha spist HOT Taco saus hjemme i Norge følte jeg at jeg hadde kjennskap til sterke saker…. Vel, jeg har aldri hatt så rene bihuler som etter det måltidet. Klok av skade var jeg noe mer forsiktig med washabi’en denne gang og beholdt smaksløkene mine intakte gjennom hele måltidet. Vi ble også servert sake, som jeg etter hvert lærte, har mange ulike kvaliteter og serveringsmetoder, omtrent som hvitvin. Vi spiste lunch og pratet i 5 timer før vi satte kursen hjemover til Boston, drøye 45min med bil.
Et hyggelig møte med Boston’s urbane strøk, et internasjonalt miljø og god japansk mat.

Resten av lørdagskvelden ble tilbrakt bak bøkene…

BIG in America..

.. og det gjelder byråkratiet også!
Neste fredag skal vi norske studentene her arrangere en såkalt Norsk Aften hvor vi skal fremme Norge og norsk kultur, mat og drikketradisjoner for våre professorer og medstudenter og noen til. Det blir sånn omtrent 120 gjester, så arrangementet er noe større en tradisjonell norsk helgefest. I arrangement komiteen, har jeg ansvaret for å skaffe festlokale samt mat og drikke. Et stort ansvar må jeg si... Og i dag fikk jeg særlig erfare at et slikt arrangement ikke bare kan arrangeres sånn uten videre. Det må godkjennes, må vite. Jeg fikk beskjed om å plukke opp 2 skjemaer hos MIT InfoCenter.
Den ene skjemaet så overkommelig ut - bare 2 stykker som skulle signere. Det andre var mer komplekst. En hel masse å fylle ut og 6 (seks) stykker som må signere!(?) Etter å ha brukt 5 minutter på å fylle ut allverdens detaljer om arrangementet gikk jeg tom for tålmodighet og tok en hel haug norske snarveier og vips - så var formularet klar for signering. Det skulle signeres av EventHost, jeg trengte Space Confirmation, Alcohol Approval, Event Review and Approval, Assignment of Campus Police Detail og City of Cambridge License. Heldigvis slapp Presidenten å undertegne.. Jeg dro frem kartet over campus og fant frem de ulike kontorene hvor jeg kunne finne de autoriserte signatører.. Campus er stor, så jeg beregnet korteste og optimale rute mellom kontorene og satt i gang.
Etter 2 signaturer fikk jeg bittert erfare at formularet ikke kan signeres i vilkårlig rekkefølge. Åhnei, det må signeres i en gitt rekkefølge. Da jeg antydet at når formularet var ferdigsignert kunne man umulig se i hvilken rekkefølge det ble gjort, og at kanskje det viktigste var at det ble signert, ble jeg møtt av et blikk som ga tydelig signal om at jeg ikke ville komme noen vei verbalt.. Jeg måtte ta beina fatt - og selvfølgelig var bare annenhver ’signatør’ på samme side av campus... En annen ting jeg lærte var at svært få er på kontorene sine, og enda færre tar med seg mobiltelefonen. Jeg fikk etterhvert tidsnød, siden sistemann som skulle signere (campus Police) skulle hjem ekstra tidlig og gjorde meg svært oppmerksom på at jeg MÅTTE levere formularet idag, siden det må leveres inn 5 business days før eventet skal avholdes. Da jeg forsiktig antydet over telefonen at jeg kunne komme innom veldig tidlig mandags morgen, ble jeg møtt av total stillhet.. Jeg la på og fant det best å oppsøke de resterende autoriserte ’signatørene’ (for det er bare noen helt spesielle som kan signere på slike viktige papirer). En av signatørene måtte jeg hente ut fra et møte.. hun signerte dog med et smil. Med 7 minutt margin rakk jeg Campus Police og fikk hans signatur også før han tok det jeg vil kalle en tidlig helg. Han signerte dog under tvil – og gjorden meg oppmerksom på at jeg hadde glemt å fylle inn SAP account number. Blikket mitt avslørte at jeg ikke ante hva han pratet om, så han forklarte meg tilfreds at et SAP account number har 7 siffer. Da ble alt mye klarere(?) Jeg sa at uansett hva det var, så skulle jeg ordne det over telefon mandagsmorgen. Han dro på det men sa OK, og 3 timers signeringsferd var i boks.

Diamonds are not forever..

Det bare måtte skje. Her på lørdag var jeg på by’n – men dro ikke hjem alene. Beslutningen satt langt inne, men lysten tok overhånd.
Diamanten der hjemme har nok tapt seg de siste årene, men forholdet har jo vart gjennom mange år. Jeg må nok si at jeg de siste årene har begynt å se med lengsel på andre og nyere modeller. Glansen har nok falmet en del, også er det dette med behovet for fornyelse da.. Så da ble det slik, vi er nå 2 på soverommet her i Boston. Hun er lett, langbeint og med stramme linjer. Åssen jeg skal få henne med hjem har jeg fortsatt noe tid til å tenke på. Diamanten der hjemme har nok fortsatt en fremtid, men på de mer heftige turene duger hun nok ikke. Da er det hun nye som gjelder. Kanskje hun til og med kan vekke oppmerksomhet i Fordalsslekta som er ganske opptatt av den slags. Diamanten har i hvert fall aldri hatt egenskaper tilstrekkelig nok til å bli nevnt der hvor Fordals har vært samlet, ikke i en bisetning engang. Det bør vel helst være noe av carbon eller være Italiensk for å være verdt omtale der i gården. Carbon får være carbon, jeg kan i hvert fall skryte på meg de største hjulene…
Diamant Extreme fra 1995 er nå byttet ut med Specialized Stumpjumper Comp Disc 29'er av nyere årgang. Det svakeste leddet i kjeden til store prestasjoner er nå undertegnede..

Museum of Science

Her på søndag var vi på Museum of Science her i Boston. http://www.mos.org/

Det ligger rett nedi gaten her. Her er forøvrig et bilde av leilighetskomplekset hvor vi bor. Vi bor i 2.etg omtrent der hvor gravemaskinen 'peker'.

Museum of Science er ligger som dere ser tvers over elven Charles. Det er stort som dere ser av bildet og har mange spennende ting å se på. Desverre var det mange andre som hadde samme planer som oss, så det var svært folksomt der.. Og det til tross for et fantastisk vintervær ute..(!) Som MIT studenter får vi gratis inngang, så vi får svinge innom igjen når det ikke er så mye folk. Vi rakk uansett å få med oss en del, som han raringen under som nok representerer lokalbefolkningen her, dog for noe tid siden.

Hvor denne dragen engang skal ha levd er jeg noe mer usikke på . Mest sannsynlig vinner vi ikke denne arten i Norge...

På den tekniske delen av museet fikk vi se en kopi av Luke Skywalkers romskip. Den med skarpt syn kan se R2D2 bak cockpiten.

Desverre kunne vi ikke bli sålenge siden vi måtte hjem å lese og gjøre lekser..

Studier..

..må jo skrive litt om skolen også, ellers tror alle bare at jeg er på ferie her borte..

De første skoleukene har vært noe hektisk. Grunnen til det er at det er mye å sette seg inn i og at vi 'shopper fag'. Det er en grense for mange fag vi kan ta, for vår del er det 54 units. Fagene er typisk på 9 eller 6 units hver. De første ukene deltar derfor alle på mange fag, langt over unit grensen, for så å droppe de fag som en finner mindre interessant. Selv er jeg nå nede i 57 units. For å komme ned under 54 units, har jeg defor valgt å ta ett fag som 'listener', eller 'lytter' på godt norsk. Jeg får da være med i timene, men faget vil ikke være synlig på vitnemålet.

I flere av fagene har vi allerede startet opp ulike prosjekter og fritiden er sterkt redusert. Har etterhvert kommet inn i en rytme hvor jeg starter dagen med en løpetur (ca 4km) hver morgen kl 0700. Det blir mye tid bak skolepult og PC... Prosjektarbeidet er virkelig spennende her, det er mange fra ulike nasjoner som må jobbe sammen. Skoledagen er en blanding av prosjektarbeid, lesing, og forelesninger. Det som er litt uvant i forelesningene er at i hver klasse er det en TA (Teaching Assistant). TA's jobb er å notere hver gang noen snakker. Alles innspill blir vurdert og notert. Dette påvirker karakteren - det gjelds å være frempå i timene med kommentarer og synspunkter. Dette gjør egentlig timene ganske så morsomme og interessante.

Idag er det lørdag, og da blir det noen praktiske gjøremål og og så - lesing...

Skiing in Wachusetts

I helgen var vi så heldige å bli invitert på tur med Sloan Fellows til Wachusetts, ca 1 times biltur fra Boston. http://www.wachusett.com/

Det ble en tøff start på søndagen med avreise kl.0730. Det viste seg å bli en usedvanlig varm dag med skiftende skydekke og minst 10 grader.. Det var en svært internasjonal samling. Sloan Fellows 'klassen' består av 28 nasjoner.. blir vel streng tatt 29 med oss nordmenn da. Mange tok med seg familien så det var en hel haug med unger rundt omkring. Skiferdighetene varierte mye. Alt fra ingen og opp til moderat. Bakken var ikke så stor, 330m høydeforskjell kunne jeg logge på høydemåleren på klokka. Den ene stolheisen gikk faktisk nedover på vei oppover (?). Den prøvde vi bare en gang.. Det ble servert fin felles lunch utpå dagen og vi fikk treffe og snakke med mange av våre fellows.

Her har vi Knut Ole, Bernt og Cathy i heiskøen, som forøvrig også her var svært velorganisert. Mener at det var 2 til 3 personer som ungikk arbeidsledighet ved å administre køen.

Her har vi Anders, KO og Bernt som funderer på hvilken løype vi skal velge på vei ned... Den til høyre eller den til venstre..

Helg 2 - Skiing in Vermont

Siste helgen i Januar hadde vi langhelg. Et klokt hode, Harald, fant ut at det kunne være en god ide dra til Killington og stå på ski. Vi var 7 som lot oss friste. Dette fikk vi nok ikke tid senere i semesteret.

Anders, Bernt og Harald (se blogg: http://andersatmit.blogspot.com/2009/02/skiing-vermont-del-1.html)dro i egen bil 3-4 timer før oss andre som måtte vente på Kjell Morten og Hildegunn som hadde viklet seg inn i noen fag på Harvard..

Torgrim og jeg fikset leiebil så lenge. Hvilken bil får jeg, spurte jeg mannen bak AVIS skranken. En Dodge Charger, svarte han. Jeg hadde vansker med å holde smilet tilbake. Dodge Charger er et ikon fra sent -60 tallet. Den moderne utgaven så også noe sint ut der den stod i garasjen. Skuffelsen var stor når jeg fyrte opp motoren - ingen V8 lyd..? Det var en sekser..

Rundt 17:30 kom vi oss avgårde. Det ble alvorlig kø-kjøring gitt. Kartet var lastet ned fra Google og hadde ingen stor detaljrikdom. Hvor var Killington? Etter en tid tok vi av motorveien, litt i tvil om det var riktig exit, eller til høyre eller venstre i neste kryss var vi. Vi stoppet på en bensinstasjon for å spise fast-food. Den var ikke særlig fast.. Der fikk vi vite at vi gjorde lurt i å snu hvis vi var tenkt oss til Killington. Den neste timen ble kjøring på snirklete veier i periodisk snøvær - på sommerdekk..

De andre var ankommet leiligheten i Killington og vi fikk vite at når vi kom til Killington så var det bare å ta første til venstre etter T-krysset, så første P-plass på venstre side. Der var det.

Killington var ikke noe stort sted - vi var en stund usikre på om vi faktisk var der når vi lette etter noe som kunne ligne et T-kryss. Det ble mange telefoner til gutta i leiligheten som guidet oss på kryss og tvers... og vi fikk sett det meste av det som faktisk viste seg å være Killington. Det er rart med det, det er ikke lett og guide noen når ingen av partene egentlig ikke vet hvor de er...

Vi kom frem i halvelvetiden. Resten av kvelden ble brukt til å diskutere hvordan et T-kryss ser ut. Jeg antar at det kommer an på hvor en ser det fra..

Neste dag (lørdag) var det tidlig opp, leie ski, så opp i bakken.

Det var kjempefint - men kaldt! Gode forhold i bakken og svært så velorganiserte køer.

Etter full dag i bakken, ble det after-ski , middag så kveld. Ambisjonen var tidlig opp og full dag i bakken også søndag. Det ble det. Litt mer skyet vær dag 2, mye vind også. Men gode forhold.

Etter full dag i bakken var det dags for å reise hjemover. Vi inntok en bedre hamburger i Woodstock og var hjemme tidsnok til å bivåne USA's største sportshappening på TV - Super Bowl. Det ene laget vant lenge før jeg skjønte reglene... men alle var svært engasjerte og det var visst spennende. En historisk kamp ble det sagt..

Så ble det mandag.