Fra 0 til 30 på en dag!

På lørdag kom sommeren. Det var på tide, for nå var jeg passe lei av nordavind og kalde gufs på vei til skolen. Våren var fin i år sier de her borte. Den var visst på fredag – jeg fikk den ikke med meg for jeg satt inne med prosjektarbeid hele dagen. Vi hadde deadline kl 23:59 og vi leverte 23:56. Det kaller jeg god planlegging. ….eller ikke? Vel, med 2 prosjektleveranser unnagjort denne uken var jeg klar for en helg som inkluderte noe mer enn bare lekser. Med 30°C på termometeret og blå himmel lå alt til rette for en fantastisk dag på sykkelen. Jeg syklet opp Mass.Ave til Harvard hvor det vrimlet av folk i parkene. Gresset var grønt og det var blomster på trærne – alt var forandret. Jeg passete Harvard Memorial Hall på veien. Et minnesmerke over de Harvard studenter som falt under borgerkrigen som raste fra 1861 til 1865. Bygget brukes til kulturelle formål, teater og utstillinger og sånt. Turen gikk videre til Arlington hvor jeg entret The Minuteman, en historisk sti som går fra Boston oppover til Concord (22 miles). Stien, Minuteman, har sin opprinnelse fra 1700-tallet og går gjennom området hvor Britiske soldater og Amerikansk milits (også kalt minute man i entall) hadde trefninger under Revolusjonen i 1775. Det var starten på krigen for Amerikas uavhengighet fra England som varte i 8 år. I dag er Minuteman svært så populær for syklister, turgåere og andre mosjonister. Halvvegs opp Minuteman, dro jeg av mot Lexington for å hilse på Oddbjørn og fam. Det ble et hyggelig besøk og en god lunch før turen gikk tilbake til Kendall Square for en rask dusj før turen gikk med T’en til Belmont for BBQ (også kalt grilling). Alex (Fransk), som hadde invitert til BBQ bor i et fasjonabelt strøk hvor jeg faktisk ble ganske godt kjent siden jeg verken hadde kart eller telefon. Da jeg etterhvert utrolig nok fant frem var det blitt mørkt men fortsatt mat igjen på grillen. Søndag var det fortsatt varmt, kanskje enda litt varmere, og jeg startet dagen med Nigeriansk lunch hos Hadiza (Nigeriansk). Da jeg var i Nigeria for 13 år siden ble det aldri tid til å utforske det Nigerianske kjøkken, så dette var en fin anledning. Det var mye gode og spennende smaker. Etter lunch, kastet jeg meg på sykkelen igjen og syklet opp til Brandon (Singaporian) som hadde invitert på BBQ. Brandon bor i Concord, en drøye 4 mil fra Boston. Det var greit at det var såpass langt slik at jeg rakk å bli sulten igjen… Vel fremme ble det sosialt med god mat og godt selskap. Helgen ble avsluttet med lesing av case og pleie av møre og solbrente lår. Endelig sommer!

Bursdagsfeiring!

Her på lørdag hadde jeg faktisk bursdag. De fleste glemte det, inklusive undertegnede. Det kan skyldes at skolearbeid for tiden opptar det meste av hjernen. Nå skal det sies at jeg under JFK orientation dinner (se eget innlegg om dette) faktisk fikk flere bursdags hilsener. Det ble sogar sunget sang – det viste seg jeg var avslørt av Facebook hvor det tydeligvis står fødselsdato. Vel, det er for tiden høyt arbeidspress på skolen og bursdagsferingen på lørdag ble begrenset til 12 timer med prosjektarbeid. Da vi avsluttet ved midnatt ble prosjektteamet oppmerksom på at den store dagen og øste av seg med gratulasjoner og 'dårlig' samvittighet.. . Søndag gikk vi løs på 15 nye timer med gruppearbeid, men startet dagen med et lite bursdagsselskap. Harald hadde ordnet med kake. Etter å ha feiret i flere minutter fortsatte vi med prosjektarbeidet før vi kastet håndkleet ved 04-tiden. …og slik går no dagan.
Det er håp om at det kan bli litt mer fri neste helg..

Oscar awards

På fredag var det stort arrangement for oss Sloan Fellows. Neste års kull er på orientering ved MIT Sloan og denne ble avsluttet med stor festivitas på fredag. Selve arrangementet som omfattet ca 350 mennesker, ble gjennomført som en Oscar utdeling. Det ble utdelt priser, holdt takketaler og diverse underholdning mellom de forskjellige prisene. Alt i regi av årets Sloan Ferllows kull – ganske imponerende. Arrangementet ble avhold på JFK Museum som kan sies å være et svært så representabelt lokale. Arkitekturen var svært klatervennlig – noe de vi norske satte stor pris på..
Det var høy stilfaktor med Tux for herrene og ballkjoler for damene. Stjernene ankom som seg hør og bør på rød løper med intervju og live- overføring til storskjerm i hovedsalen. Her ser dere et av høydepunktene - ankomst av de Norske stjernene , Torgrim og undertegnede…
Det sosiale strakk seg utover – men tanken på prosjektarbeid neste morgen hang som en mørk sky over flere av oss..

KAK besøk

Dagen etter May-Britt dro hjem kom KAK på besøk. Det ble enda noen travle, men hyggelige dager.
Jeg møtte KAK på Logan litt utpå ettermiddagen på onsdag. Etter en slitsom reise på business class, i en elektrisk stol (eller var det en seng..) var det nok godt for KAK og ’strekke’ litt på beina. Vi tok T’en til leiligheten, droppet bagasje, utvekslet nyheter hjemmefra (noe som tok ca. 45 sekunder) før vi dro av gårde til Cheers. Stemningen der var som vanlig hyggelig og livlig. Vi bestilte som seg hør og bør 2x Sam Adams og fikk ganske raskt en Cheers navnelapp klistret på brystet. Da var vi visstnok med i det gode selskap.. Ved siden av meg satt det en stor fyr som var enda større i kjeften. Det var han som delte ut lappene. Han var i særdeles godt humør siden han i følge seg selv hadde gjort en god handel. Han var visst fra LA. Han spanderte villig vekk og arrangerte Cheers Quiz med premier fra suvenir shop’en. Hverken KAK eller mine Cheers kunnskaper kvalifiserte til premier denne kvelden. Etter hvert gikk vi videre downtown og stakk oppom Musketerene@MIT på et hyggelig besøk. Men etter hvert ble rødfargen så fremtredende i KAK’s øyner at vi fant det best å dra videre. Et pub-tips førte oss til en Irsk pub i Back Bay hvor vi raskt ble involvert i et slag dart med noen av de lokale. Utrolig nok så vant vi, og i ren entusiasme ble det en runde til, men da ble KAK (i tillegg til rød) så smal i øynene at vi fant det best å dra ’hjem’. 8 timer på business class hadde satt sine spor.. Dagen etter dro vi av gårde og leide en sykkel, og med leiesykkel og Stumpjumer’n tilbakela vi store avstander i Boston’s gater på sightseeing. Det var en suveren måte å bli kjent i byen på. Været var sånn akkurat passe – vi tok en rast på Hard Rock Cafe før vi satte kursen hjemover utpå ettermiddagen. Vi hadde bestilt oss teaterbilletter til kvelden. Vi måtte også innom Apple Store’n før vi dro på teater. Der har de mye snack’s.. Vi skulle bare se – siden det overhodet ikke er lønnsomt å kjøpe for eksempel en 32Gb iPOD Touch her i forhold til hjemme i Norge. På vei til teateret snakket vi om alt vi ikke skulle kjøpe på Apple Store’n. Utpå kvelden ble det teater – Shear Madness, en klassisk komedie i Boston. Stykket har en imponerende historie; Sommeren 2008 passerte stykket 12 000 forestillinger. Det har blitt sett av 1.6 millioner her i Boston. På verdensbasis er vissnok tallene enda større. Teateret ligger i en liten bakgate, pussig nok kalt Shear Madness Alley. Teateret er ganske lite, kanskje plass til 100 mennesker – et såkalt intimteater. Det finurlige med stykket er at det er en krimgåte hvor publikum deltar i løsningen. Det blir begått et mord hvor det i ren Agatha Christie stil er mange mistenkte og alle har motiver.. Politiet etterforsker saken og gjennomfører en såkalt rekonstruksjon. Det er her publikum kommer inn i bildet – publikum må hjelpe politiet med rekonstruksjonen slik at hendelsesforløpet blir riktig. Det blir svært så morsomt. Mot slutten er det avstemning om hvem moderen er, og så ender stykket slik publikum ønsker. Det var bare KAK og jeg (mulig det var en til..) som stemte på barbereren. Jeg merket meg KAK’s manglende evne til å få med seg viktige detaljer i hendelsesforløpet, noe som er svært bekymringsfullt i lys av hans profesjon.. Etter teateret ble det en matbit og en særdeles dårlig runde med biljard. Det var mørkt da vi kom hjem. Neste dag ble det alvorlig shopping av sykkelutstyr på Landry’s. Jeg hadde egentlig ikke skjønt hvor mye jeg manglet av utstyr før KAK gjorde meg oppmerksom på det. Etter noen timer tok vi en kaffe på Starbucks og analyserte kassalappene våre. Det viste seg at vi hadde spart en hel haug med penger. Med så store besparelser fant vi det riktig roe pulsen med en tur på kunstmuseum. Med sykkelutstyr tytende ut ryggsekkene gikk turen til Museum Of Fine Arts. På veien kunne vi ikke unngå å legge merke til denne 'reklame' plakaten... Utstillingen “Titian, Tintoretto, Veronese: Rivals in Renaissance Venice” som er dedikert de tre store Veneziske kunsterene fra 1600-tallet, var satt opp og viste verdensberømte mesterverker. Det var fantastisk mye fint å se på. Bildet til venstre er ikke et foto - men et ca 400 år gammelt oljemaleri.. Museet er stort og det anbefales å sette av mange timer. Vel hjemme i leiligheten, ble ryggsekkene tømt for sykkelutstyr. Med tomme sekker gikk turen til Macy’s hvor KAK skulle spare enda mer penger. Det ble skjorter og bukser og mere til. Etter en opptelling over alle besparelsene, viste det seg at de beløp seg til minst prisen på en iPOD Touch. Turen gikk til Apple Store. Etter en gjennomgang av hvor mye lagringsplass KAK har behov for, kom det raskt frem at han har mange bilder og en del musikk. Kanskje en film også – det er ikke grenser for hvor mye plass en trenger. Han kjøpte den største – 32Gb. Utpå kvelden, under en middag på Cheesecake Factory fant vi ut at vi måtte rette opp den sørgelige biljard runden fra kvelden før. Vi dro tilbake til biljard pub'en, men avsluttet uten vesentlige forbedringer. Etter en runde på Cheescake Factory er det greit med aktiviteter som ikke krever at en må bøye seg (fremover). Det er mulig dette kan forklare vår manglende evne til å spille biljard denne kvelden. Lørdag morgen gikk turen til Harvard Square hvor solen skinte og våren tittet frem. Vi satt ute og slappet av for KAK måtte lade opp til 8 nye timer på business class. Utpå ettermiddagen dro vi på Logan og KAK sjekket nok engang at iPOD og sovemaske var parat i håndbagasjen før han gikk løs på 8 timer i den elektriske stolen. Selv måtte jeg hjem å lese litt..

Cheers

Cheers var en velkjent komedie for de som hadde tid til å se på TV på kveldstid tidlig på 90-tallet. Handlingen er fra baren Cheers og stamgjestene der. Den orginale Cheers ligger på 84 Beacon Street, og det er bare utsiden og inngangspartiet som kan gjenkjennes. På innsiden er alt annerledes (bortsett fra indianeren ved døren da..) . Inspirasjonen til karakterene i TV serien er også hentet fra den orginale pub’en. Innsiden av pub”en fra TV serien er bygget opp i en annen ”Cheers” pub som ligger på Quincy Market.
Vel, May-Britt og jeg var innom Cheers på 84 Beacon Street på tirsdag (midt på dagen). Inne var det som alltid livlig stemning. Vi satt oss ned og bestilte en Samuel Adams (selvfølgelig) og vi ble etter en liten stund oppmerksomme på to typer, godt over middagshøyden, som satt ved enden av baren. Jeg kunne sverge på at det var” Cliff” og ”Norm”. Like etterpå kom May-Britt i prat med en annen herremann som viste seg å være advokaten til Sam i TV serien. Det er han til venstre.. Vi ble sittende i en hyggelig prat i baren før vi glasset ble tomt og vi gikk videre på vår vandring i Bostons gater. Det er alltid hyggelig og god stemning på Cheers,– where everybody knows your name.

Konebesøk og New York

Fredags kveld kom endelig May-Britt på besøk. Jeg møtte henne på flyplassen – noe sliten begge to, siden vi begge hadde tibrakt sist natt i hvert vårt fly. I ren gjensynsglede klarte jeg å sette oss på trikken i feil retning og vi fikk oss en ufortjent sightseeing i Bostons undergrunn. Tilbake i leiligheten droppet vi bagasje og gikk på Cheesecake Factory og spiste middag, et sted hvor det erfaringsmessig er svært lett å forspise seg.

Tidlig neste dag gikk turen med Greyhound buss til New York. Det skulle vise seg å bli en opplevelsesrik busstur. Da vi kom til buss stasjonen tidlig lørdags morgen var det en forbausende lang kø - og vi tvilte på om vi i det hele tatt kom med. Bussen ble selfvølgelig full akkurat da vi var fremst i køen. Vi måtte vente på neste buss – men så kom sjåføren på nytt ut av bussen og sa at han hadde akkurat plass til 2 til. Da ble vi glad – en stund.. Vi fikk plass rett bak sjåføren, et sete totalt uten beinplass. Det ble raskt klart for meg at sjåføren ikke kunne veien til New York. Han satt og leste en veibeskrivelse mens han kjørte og foretok flere ureglementerte filskifter. Til slutt stoppet vi ved en bomstasjon slik at sjåføren kunne spørre om veien. Da sjåføren fikk los gav han full gass mot New York. Han var i følge seg selv en god sjåfør – det fortalte han oss alle i bussen før vi dro. Etter ettpar timer og noen hundre filskifter ble bussen stoppet av politiet. En brysk politimann entret bussen og ba om fører- og vognkort. Bussen hadde kjørt ureglementert i venstre felt. Det viste seg at ”vår” sjåfør hadde kjørt buss i 3 måneder og hadde sikkert ikke fulgt med i alle timene der man snakke om hvordan man kjører buss. Han var tydelig nervøs og måtte ut av bussen og ta seg en røyk mens politiet sjekket papirene. Han var overlykkelig da han kom inn i bussen igjen siden han bare hadde sluppet unna med en advarsel. Jeg var usikker på om jeg følte den samme gleden...

5 minutter senere var råkjøret i gang igjen. Vi entret New York med blinkende lys og tutende i venstre felt. May-Britt og jeg var enige om at vi skulle velge et annet buss selskap på returen..
Vi fant hotellet vårt sentralt plassert på Time Square og kvittet oss med bagasje. May-Britt hadde store shopping planer og jeg skulle være med som bærer. Vi gikk gatelangs og fikk med oss både butikkvinduer og severdigheter. Ground Zero var for tiden avstengt med høye gjerder, men vi kunne se det nye bygget ta form. New York kunne by på flott vær og et pulserende liv. Mer sliten i beina enn i armene returnerte vi til hotellet for å gjøre oss klar for kveldens middag. Det var bursdag, May-Britt ble ¤% år– og jeg hadde booket oss inn på en fin restaurant. Vi kastet oss inn i en drosje og ba om å bli kjørt til 47 Bond Street. Litt tvilende gikk vi ut av drosjen i en nokså mørk gate. Vi kunne skimte restaurantens navn over døren – det kunne se ut som den var nedlagt for noen år siden. Men bak døren var en annen verden. En liten men livlig Italiensk restaurant hvor vi tilbrakte de neste timene, det ble en meget hyggelig og romantisk aften. Neste morgen startet vi med kaffe i Central Park. May-Britt’s shoppingplaner var revitalisert og vi trålet hele Fifth Avenue. Sliten satte vi oss på bussen (annet selskap) ”hjem” til Boston søndag kveld.

På tur til California!

Sist uke var vi på klasse (studie)tur til San Francisco. SF ligger 6 timer med fly vestover og har vesentlig bedre vær enn her på østkysten. Godt å slippe å kle på seg votter og lue hver gang en skulle ut.. Det var lagt opp til et stramt program med flere bedriftsbesøk om dagen. Vi fikk tilgang til CEO’s til flere verdenskjente bedrifter. På listen stod firmaer som Google, Facebook, Oracle, IDEO og AgilentTechnologies blant flere. De fleste lokalisert i Silicon Valley. San Francisco er en fin by. Den strekker seg over flere åsrygger. Fra Twin Peaks, får en god oversikt over byen.
Innimellom det faglige fikk vi tid til å se oss litt omkring. Vi dro over Golden Gate til en liten koselig by som heter Sausalito som ligger på andre siden av bukten
for San Francisco. Vi leide en seilbåt og dro på seiltur rundt Alcatraz og under Golden Gate. Vi var også på en utflukt til reedwood skogen hvor vi fikk se noen svært så gamle trær. Store var de også, men ellers ikke så ulike trærne vi har hjemme. Det ble også tid til litt (faktisk ganske mye) gåing i San Franciscos gater. Byen har en relaxed atmosfære og egner seg godt til fots så lenge man holder seg unna ettpar steder som er mindre trivelige. Torsdag var det offisielle programmet over og jeg dro hjem på kveldsflyet til Boston – også kalt Red Eye flighten. Jeg landet i Boston neste morgen for å møte May-Britt som kom på helgebesøk.